Lars Amund Vaage: Syngja (2012)

Eg fekk tvær bøkur í jólagávu, onnur var Syngja eftir Lars Amund Vaage. Eg fekk hana frá Gudlaug, Gudlaug er norsk, vit hava kenst síðani 1980, tá ið vit hittust á einum skeiði í Lund. Hon er professari í Kristiansand. Vit plaga at geva hvørjari aðrari eina bók ella ein kalendara til jóla.

Syngja er um ein pápa, sum hevur eitt barn við autismu. Vit fylgja familjuni, og tað seinasta vit frætta frá teimum er, at G (tað er gentan) býr í eini vardari íbúð, har hon trívist.
Bókin er rættiliga syrgilig, men eisini sera poetisk og myndarík. Myndirnar eru einfaldar um sera trupul og fløkt evni., sum tá ið tey fara at ivast. Tá ið ivin flytir inn í raðhúsið.

Tvilen kom inn i heimen. G var enno ikkje eitt år gammal. Tvilen lyste mot henne frå augo våre. Tvilen reinska bordet, golvet, hyllene der fat og koppar stod. Han jaga oss ut av romma me hadde fått tildelt…Tvilen var komen på besøk. Det verka ikkje som om han hadde tenkt å gå ifrå oss.

Tónin tykist beiskur í støðum, tá ið talan er um viðgerðarsamfelagið, serfrøðingarnar, sum skula hava alt í rammu og stabbamyndir.

Eg ser på det nøkterne språket i den faglege rapporten. Det dreiar seg om “brukaren”, ikkje om G. Dei strevar etter avstand og presisjon. Ein slik rapport er ikkje staden for kjensler eller overdrivningar. Eg veit, at det må vera slik. Eg ønskjer det ikkje annleis. Men kva er denne faglege rapporten for G? Kva er han for meg? Kva plass har det saklege blant oss? Korleis er det med hjartelaget rundt G? Er dei snille, dei som arbeider der? Elsker dei G? Det kjem ikkje fram i det saklege. Og det står ikkje mellom linjene.

Høvundurin fer ikki í ta veitina at romantisera, einki um, at hann lærdi nógv av at hava eitt slíkt barn, ella at hon gjørdi hann til eitt betri menniskja og fekk hann at síggja nýggj virði í lívinum.
Heitið Syngja sipar til endan á bókini, tá ið G, sum ikki dugir at tosa, syngur Min hatt den har tre buler. Eingin veit, um hon skilur tað, hon syngur. Men hon syngur, hevur orð, lag og rytmu. Fremri í bókini hoyra vit eisini, at hon elskar, tá ið pápin syngur fyri henn. Hon krevur tað, so títt og knapt pápin er liðug við ein sang, skal hann syngja meiri. Krøv – krøv – krøv, sum tey ikki fáa fylt ella fylgt. Krøvini/tørvurin hjá G er so ólíkur okkara vanum og standardi, at lívið gerst sera trupult. Eitt av mongum krøvum var, at foreldrini (pápin) skuldi vera uppi um náttina. G vaknaði kl. 3 ella 4 og fór turnandi gjøgnum húsini. Hon dugdi ikki at skyna á degi og nátt. Hon var klár at renna og spæla, ikki hóskandi til okkara samfelag við arbeiðstíðum, mattíðum og øðrum. Júst hetta við at fara leypandi úr rúmi í rúm er eitt, sum fær metaforiskar dimensiónir. Íbúð, hús, raðhús ella rúm í stovnum.
Skaldsøgan er eisini ein metaskaldsøga. Frásøgnin er fyrstapersónsfrásøgn, frásøgumaðurin er rithøvundur, sum roynir at fáa orð á blað, orð til dóttrina, orðini hjá dóttrini, sum ikki dugir at tosa. Orðini eru fremst á pallinum.

…Kan eg koma på nye setningar? spør eg så. Nei, ikkje berre setningar. Det er noko med rekkja av dei. Setningane som knyter seg saman og danner noke meir, seg imellom, enn dei gjer kvar for seg., Setningane sluttar seg saman  i flokkar. Eg kan nesten ikkje sjå kva dei står og vernar om, gøymer midt blant seg. Men det er noko eg har laga, dette hemmelege, dette som eg nesten ikkje vet om (s. 125).
…Eg veit at ho har med seg alt. Ho ber det i kroppen. Det kjem ut gjennom munnen, men ikkje som ord. Eg ser det i augo hennar. Eit liv har gått. (12)

Eg-persónurin hevur ikki nógv vinfólk, tey blivu móð av honum og hansara merkiliga barni. Ein er tó, F, sum hann fær tosað við….men so best sum er, greiðir hann frá, at F hevur hann bara funnið uppá, hann er fiktión, tað var eingin F í hansara lívi, og lýsingin av F er ein roynd at lýsa tað, sum ikki var.
Ein sera hugtakandi bók, eitt nýtt perspektiv til ein spurning, sum verður nógv umrøddur eisini í Føroyum.