Anthony Doerr: Noget om Grace (About Grace 2004)

Eg keypti hesa bókina, tí at  "All the Light We Cannot See", sum vit lósu her fyri í Bókastevi var so forbiðið góð, tí kendi eg høvundsnavnið aftur. Og eg varð ikki svikin. Hendan bókin er eisini sera góð, summir partar líkjast kanska yrkisteksti, tí høvundurin hevur so stóran áhuga í evninum og hevur gjørt so dygdargott heimaarbeiði, m.a. við bókini hjá W.A.Bentley niðanfyri, sum í søguni var í barnaheiminum hjá høvuðspersóninum. Hon lá á hillini undir sofaborðinum.

SØGAN

David Winkler er sanndroymdur og hevur kanska autismu ella forfylgisisvanvid. Men sum bókin líður skilja vit væl hansara ørskap, sum byggir á hansara ræðuligu marrur. Hann arbeiðir sum veðurmaður, og hansara serfrøði er hydrologi, læran um vatn. Hann upplivir eina ræðuliga vatnflóð í dreymi, dóttirin druknar, og tað er hansara skyld. Av tí sama rýmir hann frá konu og barni fyri at bjarga dóttrini undan hesum hendingum. Fyri at broyta framtíðina, eitt motiv ella ein gáta, sum ert ofta viðgjørt í teksti og filmi. Hendingar ganga fyri seg í Amerika, Alaska og á Grenadinunum í Karibiska havinum. Øll søgan er um, at honum leingist eftir konu og barni, og tað er ein svár eksistensialistisk trá og leitan.

STÍLUR

Tað mest hugfangandi við skaldsøguni er detaljustýrdi, sansaligi skrivihátturin. Tað er, sum teksturin verður til undir sjóneyku, minnir um tekningarnar hjá Astrid Andreasen, sum júst hava verið sýndar fram. David Winkler er vatnfrøðingur, og hansara lívs- og tíðaráskoðan, angist og vón eru allar tvinnaðar saman við vatndropans undurverk og megi

...at havet var et enormt opbevaringssted, hvordan vandet i os længes efter at vende tilbage til havet, og når det endelig er i havet, længes det efter at stige op i skyerne, og i skyerne efter at falde ned på jorden. (s. 390)

og kavaflykrunnar ævigu mynstur og endurtøkur

Iskrystallens uendeligt mange permutationer, alt gentager sig selv, men faktisk, set fra en anden vinkel, gentager intet sig selv. Armene vokser ud, former dendritter og flader, hver gang de samme vinkler, men det endelige produkt - på grund af vinden på grund af den molekylære vibration, på grund af hastigheden, hvormed de vokser, og på grund af temperaturen - er aldrig det samme. Til en vis grad var tiden formbar, hvad han gjorde, havde en betydning. (s. 418)

Smágentan Naaliyah verður sum vaksin hansara sálarvinur, og hann hjálpir henni at gerast granskari, hon granskar skordýr og flugur av øllum slag, aftur sjóneykuskriving

"De gnaver træet i stykker indefra og ud" hviskede Naaliyah, og han lyttede til billelarverne dybt inde i træstammen, der spyttede deres syre på veddet for derefter at tage det i munden og findele det, gravede deres mørke veje op mod grenene.....(s. 392)

Menniskjað er ikki harri, vatn í ymsum formi ræður, og langt aftaná at menniskjuni eru horvin, er vatnið.